Gull og edelstener i Burma

Å skaffe seg visum for å komme til Burma var ingen enkel sak. Etter to forsøk, med all verdens dokumenter og papirer og litt smigring på ambassaden i Singapore, fikk jeg endelig visum og vi kunne dra.

Burma styres av et strengt regime. For oss merket vi det på at mobiltelefonen ikke virket. Det var heller nesten ikke mulig å ta ut penger i landet (det hadde vi faktisk sjekket på forhånd og trodde vi hadde med nok kontanter). Internett var lite tilgjengelig, men heldigvis på hotellet vårt. De fleste nettstedene som hotmail, cnn og yahoo var stengt.

Burma er et kjemperikt land på naturressurser. Første stopp på veien var Shwedagon Pagoda som er dekket med gull.

Kuppelen fikk skader etter en syklon året før da mange burmesere mistet livet. Det ble arbeidet med gjenoppbygging ennå i store deler av landet.

I lånte klær for å dekke til kne. I Burma gikk også nesten alle menn i slike longva'er.

Det er ikke gull alt som glimrer. Noe er bare gullmaling. Den store kuppelen på Schwedagon var skikkelig gull.

Yangon hadde flere pagodaer. Vi var innom flere.


Sule pagoda

Chaukhtatgyi Pagoda and the giant reclining buddha

Mahawizaya Pagoda

Det var meningen å spise lunsj her ved Karaweik Hall i denne gulldragen, men det var ingen lunsjservering da vi var her.

Burmesere maler seg med "gulmaling" i ansiktet for å beskytte seg mot solen.

Vi ble nesten overfalt av unger som skulle selge oss postkort og diverse. Hun på bildet sjarmerte oss i senk, og vi ga henne ganske mye penger. Hun sa selv at hun gikk på skolen om ettermiddagen.. spørs om det var hele sannheten. Det er vel mer inntjening på å lure turister som oss.

Ellers ga Yangon preg av å være en fattig by, og ganske primitiv. Etter at britene ikke lenger var kolonister er det vel gjort lite vedlikeholdsarbeid.

Byen bar mye preg av den engelske kolonitiden, og vi fant en utrolig koselig restaurant der vi spiste middag den siste dagen.

Den kanskje beste opplevelsen var å besøke "gems museum". Burma har verdens største forekomst av rubiner, og mange andre edelstener. Toppen av kuppelen på Shwedagon Pagoda er dekoreret med 5448 diamanter og 2317 rubiner, og på toppen ligger en diamant på 76 karat.

Vi falt derimot ikke for fristelsen om å kjøpe med oss rubiner hjem, med tanke på barnearbeid og at pengene går til myndighetene... Derimot fant vi en fin frosk på det kjekke Bogyoke Aung San market :-)

Turen vår til Burma er ikke den best planlagte og med skikkelig uvær i tillegg, gikk vi nok glipp av mye. Reiser vi tilbake skal vi heller:

-Ha flere dager enn fire.

- Reise til Mandalay, og fra Bagan på elven Irrawaddy til Inle Lake

- Hvis vi er i Yangon - dra på dagstur til Bago ved å leie privatsjåfør, eller dra til Twante og besøke potteri for å se potterimakere og se Shwe Daw Pagoda.

I Vietnam uten penger

Jeg hadde en følelse på hele flyturen ned at det var noe jeg hadde glemt, og kjente det som et slag i magen da jeg så minibanken på flyplassen. Jeg visste på forhånd at magnetstripen på Visakortet ikke fungerte. Mastercardet jeg tok med var helt nytt, og jeg hadde ikke lært koden ennå. Alt jeg hadde i kontanter tilsvarte 50 kroner i Singaporske dollar. Det rakk ikke engang til taxi til hotellet.

Jeg haiket med noen snille amerikanere som lot meg bli med i taxien deres til Hoi An. På hotellet kunne de heller ikke hjelpe meg, og jeg ringte hjem og klaget min arme nød til Sindre som var på vorspiel hos Tallak i Bergen. Det var ikke mye trøst å få, heller latter fra hele vorspielet, når jeg var så dum å reise alene uten kontanter...

En blir veldig kreativ i en sånn situasjon, så jeg ordnet med at maiden til Sindre skulle komme til leiligheten dagen etter og lete opp pinkoden. For sikkerhetskyld tok jeg en telefon til far, som tilfeldigvis var hjemme og klarte å lete opp pinkoden der. Lykkelig sprang jeg til nærmeste minibank - men kortet ble avvist!

Hoi An er en turistby, så der var det minibanken på hvert gatejørne. Jeg var innom fire før jeg forstod at kortet nok ble avvist fordi jeg hadde prøvd litt for mange ganger med den pinkoden jeg trodde var rett, før jeg fikk den rette av far.

Da jeg ringte banken fikk jeg snakke med en snill danske som fikk høre hele historien med en bønn til slutt om å åpne kortet igjen. Men han svarte med å spørre hva jeg hadde brukt kortet på de siste dagene. Med min ukontrollerte kortbruk i Singapore fikk jeg totalt jernteppe, men klarte å ro meg i land litt etter hvert. Til slutt ga han etter og ga meg ett forsøk. Lykken var stor da minibanken spydde ut 2 millioner dong, etter at jeg klarte å trykke rett pinkoden med skjelvende fingre på første forsøk.

Ellers var Hoi An en fantastisk by med mye regn. Det var som å komme noen år tilbake i tid. Det var veldig få biler, men desto mer sykler og mopeder i gatene.

Alle handlet mat på markedet om morgenen.

Alt ferskt, rett fra gårdene som hadde pålegg fra øverste hold om å dyrke organisk.

Kunstgjødselen fra Yara hadde ikke solgt godt i dette området..

Dagens middag?

Ned i kurven med dere...

Annen fiskemat

Maten de lager i Vietnam er kanskje den beste i hele Sørøst-Asia. Her fikk jeg kurs i å lage vårruller og vietnamesiske pannekaker.

Angrer på at jeg ikke kjøpte en sånn lykt å ha på terassen nå..

Siden jeg var på tur alene, meldte jeg meg på en guidet tur - fisketur på elven.

Jeg var den eneste som var påmeldt, derfor tok giden med seg datteren så jeg skulle få litt selskap...hun kunne knapt tre ord engelsk.

Her prøver jeg å kaste garnet.





Det ble ikke den helt store fangsten.


Det ble det derimot her. I Hoi An er det mange hundre skreddere, og jeg bestilte meg 7 bukser, 10 skjorter og bluser, en jakke og ett par skreddersydde sandaler for den nette sum av 300 dollar (med en god dollarkurs på nesten under seks kroner :-))